Først gikk den minste, spretne bukkene bruse, han bar sin sekk som om det skulle være luft og føk oppetter brattbakkene. Saa kom den største bukken, tung i sessen, men med upaaklagelig paagangsmot og middagslukt i neseborene tok han trøstig fatt paa vandringen opp fra Nes , samme dag som hans følgesvenn gjennom lange tider rundet de førtifem, den femte augusti aar to tusen og null.
Aller bakerst vandret nykomlingen paa heievandring, den mellomste bukkene bruse, som dog var minst av oppvekst. Børa hans tynget ham ned saa han knapt fikk løftet blikket mot den taakelagte, men likevel salig varme augusthimmelen. Lite visste denne bukken da at han etter tre dagers ufattelig slit opp og ned Viglesdalen, fra 130 til nær 1000 moh og vice versa, skulle utbryte at han helt ferdig var i ben og arme og kun ville sitte/ligge i sitt eget baksete, samme hvor feil de to andre bukkene maatte forville seg i det nakne veilandskapet. Og slik gikk det til, at de tre bukkene bruse snublet seg gjennom regnskurene og fant veien til Stakken, den knallbratte stien der oppe i hiverda, der bare de aller modigste karlene og møyene vaager seg. –Velkommen til Stakken, stod det paa hytteveggen. Og, der, paa selveste Stakkahytta fra 1995, fikk de tørket sine klær og sine dyvaade kropper og inntatt et bedre maaltid mat. Siden hvilte den mellomste bukken sitt legeme i den herligste seng, ti Jeppe trodde nok han hadde funnet sitt paradis. Først hadde han dog sovet baade vel og lenge i hytta paa Viglesdal natten før. Der var det ogsaa godt husrom, om enn møyer og karler fra det ganske land gjorde seg stevne nettopp paa dette sted. Der braste og kokte de seg de lifligste retter, der sved i neseborene til vaare tre, tapre musketerer, som like i forveien hadde inntatt sine nistepakker av brød og vann. Men utpaa natten slumret selv den største av bukkene, uvitende om de fordringer som den neste dags klatretur til heis ville innebære.
For siden gikk ferden mot nye høyder og tinder, vindene ulte der oppe i fjellheimen og regndraaperne pisket mot bukkekinnene. Men ned kom de, nesten like hele, paa den tredje dag, med blaabærsmak om munn og et skjult smil paa de kalde kinn. Etter sju timers endeløs vandring i fjellkavet, naadde de sin diligence, der den stod trippende paa parkeringsplassen noen kilometer fra Aardal sentrum, dette sentrale sted i verden, der folk over hele kloden søker trøst og rekreasjon, enten i den eldgamle kirke, eller i den urgamle hei, der stiene er slyngete og styggbratte at bevandre, selv uten kløv paa bukkeryggen.
Men endog den debuterende bukken klarte braserne med glans, i sitt eget tempo og med dette forunderlige gangelag, forserede han alle hindringer som ble lagt i hans vei, som fossestryk og elveleier der gikk utover sine bredder i uværet, og de stupbratte fjellsidene, der med den ytterste varsomhet maatte klyves- og kun med den største dyktighet lot seg overvinne. Og stod han paa nogen maade fast, kom den spretne, minste bukkene bruse ham til haande paa fremragende maade, grep hans bukkehaand og geleidet ham seif over paa det faste land. Et hipp, hipp hurra for førstereisgutten som kom, saa og vant over selveste naturkrefterne disse sensommerdager, høyt der oppe under tinderne, i dalstroekerne indenfor.
Etterpaa var de ikke enige om at det hadde vært en fin tur, men hva gjør vel det, naar grammene og kiloene raste av de to fete bukkene, slik at det ennaa en gang var mulig at beskue dobbelthakerne, før de igjen formerer seg i alderdommens svakhet. Og gresset nede i dalen er stadig grønt, om enn den ville mann i kulpen hadde svidd av partier paa den andre side, to dager før ankomsten vaar i Ryfylke-alpene. Han hadde lite klær, den bukken, sa to av hyttebeboerne paa Stakken. Kan hende det var Nøkken selv de saa, eller Nøklingen? Men vi, de riktige tre bukkene i denne ydderst sanne fortelling, hadde nødtørftige kledesplagg, selv i et veir som lignet grisen. Og varmen ség inn i kropperne, etter som diesel-diligencen fikk opp dampen i bakkerne ned mot sivilisasjonen.
Nedskrevet i all hast, nogle dage derpaa, af den største, men dog ikke kjappeste, bukkene bruse, nemligen den halfgamle madr-
Steinar H. Fjeld (dsbb)
P.S: Navn paa personer/bukker, samt tid og sted, er enten oppdiktede eller de finnes bare i uvirkelighetens verden, langt der oppe i fjellerne et sted, der trollene raader grunnen. Koppirait utbedes paa det anstendigste, henvendelse Fjellbanken Bukkene Bruse d/t, konto nummer 1-2-3.
