Da jeg var nesten femti år gammel, lot jeg meg overtale til å overnatte midt oppe på kaldeste vinterfjellet, i telt, tynnslitt sovepose og ikke altfor tjukke klær. Utpå kvelden og natten klarnet det opp, ble månelyst bokstavelig talt- og antakelig tyve grader minus. Det verste er at jeg valgte dette selv, det var nok sant og si den andre som sa seg villig til å bli med. Men han var en god del smartere enn amatøren. Så derfor la han litt ekstra i sekken, i tilfelle. Kanskje var det derfor vi overlevde uten forfrysninger av noe slag- og hadde det rett så trivelig inni den rimete teltverden, der alt frøs til is, inkludert pålegg, brød, klær- og selvsagt alt medbrakt drikkevann. Som forøvrig forskriftmessig var helt på termoflasker, uheldigvis drikkeflasker, ikke termoser. Det skulle vise seg å bli en kald fornøyelse. Du kan selv tenke deg hvordan det var midt på det kaldeste, midt i måneskinnsnatten, da tær og andre legemsdeler så smått begynte sitt isprotest-tog mot hele ekspedisjonen.

 

                    Men starten på turen var igrunnen helt glimrende, bare snaue sytten kuldegrader, lite snø og knalltregt føre. Inkludert en smule solskinn og et kontant skibrekk etter bare en snau kilometers gange oppover fjellsiden. Kanskje vi burde ha stanset der, snudd og vendt halen hjemover. Å nei, så lett gir ikke Amundsens og Nansens trauste etterfølgere seg: De henter bare nytt equipment- i dette tilfelle et par reserveski i bilen-og labber trøstig videre- mot polpunktet. At det aldeles plutselig begynte å snø, slik at dagslyset ble borte med et knips, fortonet seg som rene bagatellen. Det eneste måtte være at vi strevde litt for å få opp teltet i snøføyken- og at jeg var inderlig glad for de medbrakte hodelyktene. Det ble nemligen veldig fort mørkt der oppe under de høye fjelle.

Så ble denne historiske frostvæsketuren like før nyttårsksiftet likevel gjennomført, om ikke etter læreboka, så nesten. At vannet frøs på mer enn et sted, skal ikke ofres mer spalteplass, tror jeg. Vi kunne jo alltids tine noe snø, etter som den medbrakte julegaven kom til sin rett, etter hvert. Et aldeles fortreffelig stormkjøkken, skjenket moderen og faderen av den enbårne sønn i huset.

 

 

          Ja, det er vel ikke for mye sagt at uten hin storm- (kjøkken) ville det blitt mye skrik og lite ull, hvilket vi i og for seg hadde. Aldri har jeg mer velsignet guttens omtanke for den aldrende fader, da han dro opp et aldri så lite (tynt) ullteppe og en ekstra sommersovepose (600g) av sekken. Selv nøyde han seg med en miniutgave av et håndstrikket pledd. Og etter et bedre måltid mister Lee- og noe smelta vatn, forsøkte vi trøstig å krype ned i hin vesle fjelltelt, såkalt Rondane 3 - men lykkelig nok var det iallfall plass til to, sekkene inkludert. At vi var så lure å grave ut en liten ”kuldegrop” i forteltet, ser jeg i ettertid var direkte genialt. Da ble det mulig å sitte, ikke bare ligge, åle, krype inni dette velsignede teltplagg, der ingen plugg (så godt som) var mulig å bruke. Her måtte det ski og staver til, samt noen medbrakte bambuspinner. Vi hadde jo tenkt på nesten alt. Men ikke på at det kom tolv sultne disipler til nyttårsaftens middag. Der gjorde nok ekspedisjonens to medlemmer en grov feilvurdering. Og til tross for en iherdig forsering i bakkene ned mot sivilisasjonen, nådde vi ikke hjemstedet før middagen var i boks. Godt timet, så slapp vi å gjøre en innsats der også. Det var vel nok med bragden på fjellet, der verken kalde tær, skibrekk eller lite snø, slik at vi for opp og ned på den minste stein i fjellheimen, hindret de brave deltakere fra å nå målet.

 

 

          Det skal innrømmes, men bare under tvil, at midt i den kolde natt krøp lengten etter et varmere sted inn i de ytterste lag av hjernecellebarken, men bare en time eller to, til all medbrakt ull og tull igjen sørget for levelige forhold. For ingen ting er vel bedre enn en måneskinnsnatt ved inngangen til et nyttår. Utpå kvelden blåste jo skyene bort, og lyset fra mannen i månen kom atter til sin rett. Et fabelaktig skue, se stjernene, slukk lyktene og bare nyt stillheten der oppe i de hvitkledde alpefjellene. Ånd inn et øyeblikk av evighet, lysets fødested, en harmonisk tilværelse som kan hende bare finnes noen ytterst få steder på kloden. Og podens nettkjøpte, losslitte speilreflekskamera, på medbrakt stativ, tok sine bilder i måneskinn, uten så mye som en eneste blitz. Det er overflødig i slike himmelsprengende omgivelser.

Takk for at jeg fikk være med. Takk for turen og minnene, dramatikken og harmonien, freden og naturbildene. For det varme i det kalde- og for en opplevelse utenfor allfarvei. Slike øyeblikk blir nesten hellige- og lagres på den middelaldrende harddisken, for ever. Det kan du være sikker på. Nemlig.

 

                             -etter en skitur i Hunnedalen 30.-31.12.2001